– Tradisjonsrike klubber kommer alltid tilbake

Første omgang:

– GODFOTEN BLE I STOR
GRAD TIL I MOSS FK

 

Storgata strekker seg fra hjertet
av Oslo og retning østover, og preges av mennesker som har tatt telling her i
livet. Hovedstadens bybilde står i sterkt kontrast til det trønderske landskap
som bretter seg ut langs E39 retning Fannrem drøye 50 km sørvestover fra
Trondheim. Nils Arne Eggen (75) også tatt telling. Et enkelt inngrep grunnet
hjerteflimmer i oktober fjor ga utilsiktede komplikasjoner.

 

Det er siste helga i mars og MFKs
utsendte er på vei til en lenge ventet intervjuavtale med Norges beste
fotballtrener gjennom alle tider. Det er 30 år siden Nils Arne Eggen ledet MFK
til klubbens første og eneste seriemesterskap.

 

Et veiskilt med Rosenborggata er
snedig plassert oppe på stigen i carporten og bekrefter at besøkende er på rett
sted før en banker på inngangsdøra uten navneskilt.

 

Når vi møter Nils Arne denne
lørdagen i mars fremstår han å være i rute til seriestart. I år igjen.

 

– Du må sette deg i en god stol
da, sier Nils Arne til MFKs utsendte i det vi kommer inn i stua.

 

– Ja, det blir spennende nå, det
er bare en uke igjen, åpner fotografen og har Trondheims stolthet Rosenborg i
mente der han verbalt kan forveksles med den gamle trenerkjempen.

 

– Jaja, det er det samme hvert år
det, kvitterer Eggen fra godstolen som er strategisk plassert foran
flatskjermen.

 

– Når du driver med det da, vet
du. Ja, når gjør ikke jeg det lenger.

 

– Du vet, jeg er sånn
samtalepartner kan du si, og litt rådgiver, da. Sånn som jeg har vært i vinter
så har dem kommet hit, Kåre (Ingebrigtsen), Erik (Hoftun) og Stig Inge
(Bjørnebye). Det er fornuftig av dem. Ikke fordi det er meg, men nå er det jo
jeg som har erfaringa i Rosenborg, og da må de bruke den. Og det er dem flink
til.

 

– Få lufta ut, og kaste opp
baller, antyder vi når vi er ønsket hjertelig velkommen, tidsrammer er avstemt
og fotografen har fått samtykke til fritt å benytte sitt medbrakte apparatur.

 

– Lufta ut, det skjønner jeg ikke
helt, kontrer Eggen. Kaster ikke opp baller, vi kaster dem til hverandre.
Ellers så blir det håpløst. Det er nettopp det vi ikke må gjøre, kaste opp
baller og håpe at dem detter ned rett. Må ha kontroll på hvor dem går hen.

 

Nils Arne er høyt på banen
allerede fra avspark og snakker både på innpust og utpust. Om kroppen har fått
betydelig bank siden tampen av fjorårssesongen og under vinterpausen, er hodet
og tungen like skarp som alltid.

 

Hvordan er hverdagen din
nå, Nils Arne?

 

– Det er bedre og bedre. Men jeg
klager ikke. Det starta med transplantasjon av nyre, og det har gått utmerket.
Det var Kristin (datter) som var donor, vi er genetisk ganske like, og da er
sjansen ganske stor. Og det har slått til. Men så pådro jeg meg ganske kraftig
hjerteflimmer i samband med dette her.

 

I Eggens ånd får vi en fyndig
forelesning om medisinering, immunforsvar, kompresjonsbrudd i andre lumbal og
farer ved fremmede bakteriefloarer. Nils Arne er i upåklagelig god verbal form.

 

– Jeg har ikke behovet for syden
og varme lenger, forteller Nils Arne og tenker på leiligheten i Spania. Han
trives godt vegg i vegg med yngstesønn Trygve med familie, og har datter
Kristin med familie inne i Trondheim.

 

– Men det går veldig fremover. Og
jeg har ingen ting å klage på. Husk på, jeg lå ikke (syk) en dag før jeg ble 73
og et halvt år. Jeg er veldig imponert over vårt helsevesen. Jeg sier at dem er
i Champions League. Og nå sier jeg noe jeg synes er veldig viktig; Vi har hatt
det så godt i dette landet både økonomisk og sosialt, og dermed levemessig høyt opp på
skalaen. Nå er vi helt på topp, tror jeg. Verdens beste land å bo i?

 

– Vi har hatt det så godt at vi
tror alt er en selvfølge, fortsetter Nils Arne fra godstolen. Og jeg har jo
brukt det ovenfor spillerne, jeg. At det er en selvfølgelighet at du er frisk.
Og det er en selvfølgelighet å bli frisk når du er på sykehus. Det er jo et
veldig sterkt krav, da. Men spørs jo hva det er for noe, selvfølgelig. Jeg må
jo si at vårt helsevesen og sosialvesen gjør alt som står i deres makt for at
du skal bli bra. Og det blir dem evaluert etter.

 

– Og om vi tenker på
fotballspillere da. Jeg har jo vært lærer i hele mitt liv, da – enten det var
på Ringve, Orkdal eller Kirkeparken – men at det er en rettighet til å bli like
gode? Det verste er jo at det er foreldra som er opptatt av det. Det er ingen
rettighet, det er en mulighet. Og hvis dem ikke blir like gode, hvis du er
oppdratt sånn, så er det ikke en gang din
feil. Det er lærerens feil. Eller treneren, da. Og omgivelsene. Det er et
meget, meget dårlig utgangspunkt for å tilpasse seg et samfunn der du da får en
rolle som er tilpassa din spisskompetanse.

 

For samfunnet er ganske så
annerledes nå i 2017 enn det Moss du møtte i 1986?

 

– Det er mulig det? Jeg vil
gjerne fortsette for det her handler om at du finner din rolle som er tilpasset
de andre rollene. Og det var det jeg gjorde med MFK, ikke sant. Det å lete
etter Godfoten og se hvordan du kan plassere dem sammen. Og hvis du starter
offensivt så hadde vi han Jan Kristian Fjærestad, godgutt fra Hafslund. Han var
en sånn klassisk ballfordelende møtespiss i mine øyne, da. Når jeg kom var han
gjennombruddspiss. Dvs. han kunne ikke springe fra bestemora si. Og så fikk vi
da han Geir (Henæs) som litt sånn tilbaketrukken spillmaker, men han er jo
gjennombruddspiss, både driblesterk og rask. Og så fant vi jo han på venstre
kanten, hjelp meg da, han spilte på B-laget når jeg kom, han var veldig rask,
og en god skuddfot. Og så fikk vi tilbake Ole Jonny, og han fra Sarpsborg, som
indreløpere. Og så fikk vi på plass han Einar, fikk han stabla beina av
spesialdoktoren. Han ble da en enormt viktig stabilisator. De var jo veldig
gode både Erland Johnsen og Rune Tangen. Så det var en komposisjon. Og det
gjelder i alle livets forhold at du får folk i posisjoner som de behersker best
mulig, og er på et lag der de andre leter det du kan best mulig. Det er
Godfoten, vet du. Og den ble i stor grad til i Moss. Og jeg sier ikke det fordi
at du er her nå.

 

– Jeg var hovedtrener i Rosenborg
allerede i 1971, og assistent til George Curtis i 1970. Det blir gjerne at når
en går i samme miljø så er det en del ideer som du ikke ser fordi det er bare
skog. Så kreativiteten ble skapt i Moss, for da var jeg nødt. For jeg kjente jo
ikke noe til dem, så jeg måtte forsterke det å se hvilke muligheter som lå i
hver spiller.

 

– Og så kom jo Per Morten
(Haugen) i 1987, Rørosgutten som jeg hadde med. Han var midtbane, og ble skada
på slutten av sesongen. Men så kom han Gunnar (Gislason) og spilte en veldig
viktig rolle. Og må ikke glemme av Johnny Melbye, jevnt god og viktig lagdel i
MFK.

 

Hvordan var livet som
fotballtrener i MFK i 1986? Hvordan oppstod det?

 

– Møte med MFK var litt
tilfeldig. For Karin, kona mi, fikk en behandlingsmulighet via en vi kjente, og
så sier vi ikke noe mer om det. Og da passa det godt … eller passa godt, jeg
måtte på en måte være med. Og MFK var jo relativt sett en toppklubb, sånn midt
på treet i tippeligaen. Og møtet med Moss var veldig positivt. Veldig flotte
folk. Du nevnte jo Westheimen…

 

Morten Westheim, som var
aktiv inntil nylig.

 

– Var han fortsatt med, ja? Og
det er et veldig viktig poeng når vi snakker om da og nå, at Moss bestod av
veldig få, men viktige og dyktige personer. Vi kaller det jo i sosiologien for
Tordenskjolds soldater, de var med overalt. Og Morten var en av dem. Men vær
forsiktig med å trekke fra enkelte, husk på at det har gått 30 år. Han Arild
(Olsen, formann fra 1986-sesongen) kom inn, selvfølgelig. Og så må vi ikke
glemme Henæs-familien, da. Kan jo nevne i fleng her. Dem som solgte biler, vet
du … Det var samme folka som satt i styret og som solgte billetter.

 

– Moss Fotballklubb var litt
sånn, vær forsiktig, litt sånn upper class. Det var liksom det borgerlige. For
en hadde jo helt fra han Grønner oppe på toppen av Jeløya, og han DataRek
(Morten Østberg), og han bokhandleren. Det var en del sånne personer, som ikke
var med i styret, men når det var behov for noe, så ordna dem det over en liten
lunsj ute på Refsnes Gods, og ett par pjoltere så ble det treningsleir i
Spania.

 

– Husker han Grønner måtte vite
få laget. Ringte ham (Mikael H. Grønner, generaldirektør Kværner) dagen før, så
han skulle være første mann som fikk vite laguttaket.

 

Det var på den tiden det
var en del industri i Moss.

 

– Han var i Oslo. Sjef.
Aksjeeier. Som sagt, det var lenge siden. Men poenget mitt videre ut fra at vi
var få, dyktige Tordenskjolds soldater, så ble det veldig nærhet da mellom
utførelsen på banen og de som bestemte i kulissene. Eller formelt sett, over
meg. Det ble skapt en vinnerkultur. For det handler om å ofre så mye at du blir
god nok. Det er ingen mestre som er dårlige, vet du. Dem er god, det er derfor
dem er det (mestre).

 

Her gjør Nils Arne nok et
kvantesprang i tid…

 

– Jeg var inne i byen på torsdag
(23/3). De har jo brukt å komme hit, men jeg
må komme meg ut, for når du sitter sånn, så blir du litt stedbundet. Du blir
fort gammelkaill, og det har jeg ikke tenkt å bli. Jeg har tenker bli 100 år,
bruker jeg å si. Så bruker dem si «men hvordan er det med deg, Nils?» og jeg
bruker svare «Jeg spiller ikke til helga».


– – –

Andre omgang:

MOSS, MFK – OG ROSENBORG

 

Heldige var vi som bodde et lite
steinkast fra Melløs og hadde Nils Arne til nabo på Ørejordet under hans første
sesong som hovedtrener i MFK. Tidvis oppsummerte han dagens kamp for naboer fra
trappa foran inngangsdøra. Vi er tilbake i 1986, MFK med profiler som Einar,
Ole Jonny og Geir på laget vinner 2. divisjon etter en triumfferd av de sjeldne
med 22 av 24 poeng gjennom høstsesongen.

 

Var det planen å være to år
i Moss, Nils Arne? Kunne det blitt flere?

 

– Ja, det kunne blitt det, men
det var ikke planlagt å bli det. Det var i Oslo, det var han Morten (Westheim)
som møtte meg, for jeg var på et oppdrag i Oslo. Og det var en av årsakene, jeg
hadde begynt med OL-landslaget, så det var en av grunnene til å bo sørafor.
Altså, senteret for det (OL-landslaget) var på Ullevål. Da møtte jeg han Morten
og en til jeg ikke husker navnet på, og tror vi lagde en ett års kontrakt for å
se an. Og jeg må jo si at jeg er veldig godt fornøyd – det er egentlig en
underdrivelse – at jeg har et veldig positivt forhold til Moss. Og tror nok vi
telte litt på knappene både Karin og jeg om vi skulle reise hjem. Vi hadde jo
leilighet i Moss, huset her (på Fannrem) og bodde jo i Trondheim, så det var
noe som … det kan jeg jo si nå da; Rosenborg, dem ble dem veldig opptatt av at
jeg skulle komme hjem. Jeg har jo vært der siden jeg var 19 år, så det telte jo
også mye. Det er jo litt interessant at når vi i 1987 spilte på Lerkendal, så slo
vi Rosenborg 4-1, og da ble han Nils Arne som trener for Moss utropt til dagens
Rosenborger.

 

Siden den tid har du hatt
mye familie i Moss, og …

 

– Knut Torbjørns May Britt og
Andrea bor der fortsatt. Leander har flytta til Sørumsand. Mens Knut Torbjørn
levde, og etterpå har jeg hatt sterk tilknytning til familien der,
selvfølgelig. Men akkurat de to siste åra har det vært et ork å reise. Men jeg reiser
gjerne til Moss.

 

(Skribentens samarbeid med Knut
Torbjørn Eggen gjorde at Nils Arne sa ja til å bidra på ett par arrangementer
undertegnede var delansvarlig for. For så at skribentens første oppgave som
nyvalgt styremedlem i MFK var å delta i Knut Torbjørns begravelse i Rygge
kirke. Sirkelen ble sluttet når Nils Arne slo følge til Melløs søndagen etter
Knut Torbjørns minnestund og minnekamp i september 2012. Han kom for å hilse på
gamle kjente og se MFK spille (tap 3-1 for Mjølner). Han kjente MFK-trener Tor
Thodesen, men av MFKs spillere kjente han kun Tor Erik Moen (tidl. RBK). Bildet
av Nils Arne i MFKs garderobe som entusiastisk deler av sine tanker om kampen
er en gjenganger i MFK-webens spalter.)

 

Jeg husker når du var med
meg på Salgets Dag i 2011 (Mercuri, Oslo) kjørte du bil nedover?

 

– Jeg hadde nok noen andre
oppdrag, da.

 

Har du fortsatt oppdrag for
tiden?

 

– Men nå må jeg jo si nei. Men
jeg har jo noen da. Husk på at jeg ser jo bra ut, men jeg er jo ikke det. Når
jeg var innafor på torsdag så snødde det så at vi måtte trekke inn i
Abrahallen, og da klarte jeg å dette. Det gikk veldig bra, det var så myk snø.
Jeg hadde ikke tatt ut piggen på krykka. Nok om det. Jeg er ikke glad i å
reise, og kan ikke reise alene, så det blir begrensa. Men tar jo (oppdrag)
gjennom Rosenborg, for vi har en avtale, så det er en del oppdrag jeg må ta.
Med de store for eksempel Coop og Sparebank 1, men det er veldig begrensa. Jeg
må bruke tida på meg sjøl nå. Jeg har jo stort sett brukt den på andre, jeg er
ikke redd for å si det.

 

MFK setter pris på at du
tar oss i mot i dag, Nils Arne.

 

– I dag skulle bare mangle. Men
det måtte passe med at jeg var frisk. Problemet er når en ikke har
immunforsvar, så klarer en få det meste. Så jeg må være veldig forsiktig, spise
grovt brød, ofte og lite, så går det bra. Men plutselig så får du … Da du
ringte sist så hadde jeg klart å dra på meg lungebetennelse. Og det er veldig
dumt når du har dårlig hjerte. Så da var jeg utslått. Nok om det. Ferdig med
det.

– Så du spurte om jeg hadde noen oppdrag? Jeg har noen, men det er for første
gang at jeg de siste åra må ringe og si at det går ikke. Og det er såpass at
jeg må sitte når jeg gjør foredrag. Det går bra, det skjønner du, jeg
gestikulerer jo ikke med føttene. Men med hendene. Så det var ikke så lenge
siden jeg gjorde et oppdrag med 400 tilhørere. Så det er utrolig hvordan
Godfot-teorien selger. Og mange som kjøper bøkene og bruker dem i embets
medfør. Til firmaet sitt.

 

Godfoten er en god
lederbok. Den er både lesbar, og en lærer noe – til forskjell til mange andre
såkalte lederbøker.

 

– Ja. Og jeg har sagt ja til to
ting i år. At Otto Ulset sammen med meg skal lage en biografi, og den tror jeg
blir bra. Kanskje ikke alle oppfatter meg sånn, men jeg liker i grunn ikke å
snakke om meg selv. Men det var Aschehoug, da. Godfoten. Knut Torbjørn sin bok.
Dikt i garderoben. Boka til Drillo og meg (Det viktigste av alt uviktig). Alt
på Aschehoug. Så jeg har et spesielt forhold til dem. Så dem masa, jeg sa ja,
så vi har begynt nå. Otto og jeg. Vi er sammen 2,5 timer hver mandag. Og vi
kommer snart til Moss. Og det er jo skrevet mye om meg, 10 bokhyllemeter, og på
internett og ting. Men jeg leser ikke det. Kan ikke lese på mobilen engang. Så
Otto finner (frem til) kampresultater, lagoppstillinger og sånn.

 

– Og så er det en sånn kunstner
her en gang i måneden. For dem skal jo absolutt ha en statue, for jeg sa jo ja
til det med Nils Arnes plass. Og jeg fikk igjennom det med Odd Iversens vei,
ikke sant. Og jeg har sagt at det skal stå på statuen; at jeg står her – og jeg
kunne sagt det samme i Moss – på vegne av alle de som har bidratt opp gjennom
åra til Rosenborg har blitt det dem har blitt. Ferdig med Rosenborg.

 

– Det samme kunne vært sagt i
Moss. Alt du gjør det er et lagarbeid både på og utenfor banen. Og nå er vi i
nærheten av laget. Sånn som han Anders Fægri, Per Henæs, Ole Jonny og Geir. Det
hang jo sammen dette her. Sa jeg Anders Fægri, han var assistent. Og klinikken
lå borte ved klubbhuset til Moss. Og så må vi ikke glemme av han politimannen
som var materialforvalter, du måtte ha søknad i fem eksemplar for å få ut ett
par sko der. Det var innelåst. Sjøl jeg hadde ikke nøkkel til det. Det var ikke
noe tull. Kom du og sa at du skulle ha fotballsko, da ville han se dem som var
utslitt først. Når han «posert» ned gjennom… – det er jo nesten bare ei
gate i Moss?

 

Ja, og den er nesten tom
den også.

 

– Er det tomt der og, nå?

 

Gågata, ja. Folk er på
kjøpesentre, som Mosseporten.

 

– Ja, det er jo håpløst. Så fint
og koselig som det var nedover der.

 

Hva var den største
forskjellen – og kanskje likheten – mellom det MFK du reiste fra i 1987, og det
Rosenborg du reiste til i 1987? Hva var de store forskjellene på klubbene da?

 

– Det blir jo litt sånn
ego-sentrert det her. Men veldig mye av den fotballfaglige kulturen i Moss ble
overført til et moderne og profesjonelt Rosenborg som vi starta på i 1988. Vi
begynte faktisk her i jula i 1987, når jeg kom tilbake fra Moss. Og etterhvert
som det bygde seg opp, så ble det Godfot-teorien. Kalte det først for
Rosenborg-filosofien, men kunne jo også kalt det for Mosse-filosofien.
Grunnlaget var på mange måter at jeg var nødt til å tenke litt fra bunnen av.
Hopper litt her, tilbake til 1986. Måten jeg jobber på med lag går på å skape
relasjoner, og jeg måtte jo lære dem å kjenne. Gamlekarene som stod og så på
bare rista på hodet, vet du. For det var ikke så mye løping hos meg, det er
b