Godfoten ble i stor grad til i Moss (1. omgang)

Storgata strekker seg fra hjertet av Oslo og retning østover,
og preges av mennesker som har tatt telling her i livet. Hovedstadens bybilde
står i sterkt kontrast til det trønderske landskap som bretter seg ut langs E39
retning Fannrem drøye 50 km sørvestover fra Trondheim. Nils Arne Eggen (75) også
tatt telling. Et enkelt inngrep grunnet hjerteflimmer i oktober fjor ga
utilsiktede komplikasjoner.

 

Det er siste helga i mars og MFKs utsendte er på vei til en
lenge ventet intervjuavtale med Norges beste fotballtrener gjennom alle tider.
Det er 30 år siden Nils Arne Eggen ledet MFK til klubbens første og eneste seriemesterskap.

 

Et veiskilt med Rosenborggata er snedig plassert oppe på
stigen i carporten og bekrefter at besøkende er på rett sted før en banker på
inngangsdøra uten navneskilt.

 

Når vi møter Nils Arne denne lørdagen i mars fremstår han
å være i rute til seriestart. I år igjen.

 

– Du må sette deg i en god stol da, sier Nils Arne til
MFKs utsendte i det vi kommer inn i stua.

 

– Ja, det blir spennende nå, det er bare en uke igjen,
åpner fotografen og har Trondheims stolthet Rosenborg i mente der han verbalt kan
forveksles med den gamle trenerkjempen.

 

– Jaja, det er det samme hvert år det, kvitterer Eggen
fra godstolen som er strategisk plassert foran flatskjermen.

 

– Når du driver med det da, vet du. Ja, når gjør ikke jeg
det lenger.

 

– Du vet, jeg er sånn samtalepartner kan du si, og litt
rådgiver, da. Sånn som jeg har vært i vinter så har dem kommet hit, Kåre
(Ingebrigtsen), Erik (Hoftun) og Stig Inge (Bjørnebye). Det er fornuftig av dem.
Ikke fordi det er meg, men nå er det jo jeg som har erfaringa i Rosenborg, og
da må de bruke den. Og det er dem flink til.

 

– Få lufta ut, og kaste opp baller, antyder vi når vi er ønsket hjertelig velkommen, tidsrammer er avstemt og fotografen har
fått samtykke til fritt å benytte sitt medbrakte apparatur.

 

– Lufta ut, det skjønner jeg ikke helt, kontrer Eggen.
Kaster ikke opp baller, vi kaster dem til hverandre. Ellers så blir det
håpløst. Det er nettopp det vi ikke må gjøre, kaste opp baller og håpe at dem
detter ned rett. Må ha kontroll på hvor dem går hen.

 

Nils Arne er høyt på banen allerede fra avspark og snakker
både på innpust og utpust. Om kroppen har fått betydelig bank siden tampen av
fjorårssesongen og under vinterpausen, er hodet og tungen like skarp som
alltid.

 

Hvordan er
hverdagen din nå, Nils Arne?

 

– Det er bedre og bedre. Men jeg klager ikke. Det starta
med transplantasjon av nyre, og det har gått utmerket. Det var Kristin (datter)
som var donor, vi er genetisk ganske like, og da er sjansen ganske stor. Og det
har slått til. Men så pådro jeg meg ganske kraftig hjerteflimmer i samband med dette
her.

 

I Eggens ånd får vi en fyndig forelesning om medisinering,
immunforsvar, kompresjonsbrudd i andre lumbal og farer ved fremmede
bakteriefloarer. Nils Arne er i upåklagelig god verbal form.

 

– Jeg har ikke behovet for syden og varme lenger, forteller
Nils Arne og tenker på leiligheten i Spania. Han trives godt vegg i vegg med yngstesønn
Trygve med familie, og har datter Kristin med familie inne i Trondheim.

 

– Men det går veldig fremover. Og jeg har ingen ting å
klage på. Husk på, jeg lå ikke (syk) en dag før jeg ble 73 og et halvt år. Jeg
er veldig imponert over vårt helsevesen. Jeg sier at dem er i Champions League.
Og nå sier jeg noe jeg synes er veldig viktig; Vi har hatt det så godt i dette
landet både økonomisk og sosialt, og dermed levemessig
høyt opp på skalaen. Nå er vi helt på topp, tror jeg. Verdens beste land å bo i?

 

– Vi har hatt det så godt at vi tror alt er en selvfølge,
fortsetter Nils Arne fra godstolen. Og jeg har jo brukt det ovenfor spillerne,
jeg. At det er en selvfølgelighet at du er frisk. Og det er en selvfølgelighet
å bli frisk når du er på sykehus. Det er jo et veldig sterkt krav, da. Men
spørs jo hva det er for noe, selvfølgelig. Jeg må jo si at vårt helsevesen og
sosialvesen gjør alt som står i deres makt for at du skal bli bra. Og det blir
dem evaluert etter.

 

– Og om vi tenker på fotballspillere da. Jeg har jo vært
lærer i hele mitt liv, da – enten det var på Ringve, Orkdal eller Kirkeparken –
men at det er en rettighet til å bli like gode? Det verste er jo at det er
foreldra som er opptatt av det. Det er ingen rettighet, det er en mulighet. Og
hvis dem ikke blir like gode, hvis du er oppdratt sånn, så er det ikke en gang din feil. Det er lærerens feil. Eller
treneren, da. Og omgivelsene. Det er et meget, meget dårlig utgangspunkt for å
tilpasse seg et samfunn der du da får en rolle som er tilpassa din
spisskompetanse.

 

For samfunnet er
ganske så annerledes nå i 2017 enn det Moss du møtte i 1986?

 

– Det er mulig det? Jeg vil gjerne fortsette for det her
handler om at du finner din rolle som er tilpasset de andre rollene. Og det var
det jeg gjorde med MFK, ikke sant. Det å lete etter Godfoten og se hvordan du
kan plassere dem sammen. Og hvis du starter offensivt så hadde vi han Jan
Kristian Fjærestad, godgutt fra Hafslund. Han var en sånn klassisk
ballfordelende møtespiss i mine øyne, da. Når jeg kom var han
gjennombruddspiss. Dvs. han kunne ikke springe fra bestemora si. Og så fikk vi
da han Geir (Henæs) som litt sånn tilbaketrukken spillmaker, men han er jo
gjennombruddspiss, både driblesterk og rask. Og så fant vi jo han på venstre
kanten, hjelp meg da, han spilte på B-laget når jeg kom, han var veldig rask,
og en god skuddfot. Og så fikk vi tilbake Ole Jonny, og han fra Sarpsborg, som
indreløpere. Og så fikk vi på plass han Einar, fikk han stabla beina av
spesialdoktoren. Han ble da en enormt viktig stabilisator. De var jo veldig
gode både Erland Johnsen og Rune Tangen. Så det var en komposisjon. Og det gjelder
i alle livets forhold at du får folk i posisjoner som de behersker best mulig,
og er på et lag der de andre leter det du kan best mulig. Det er Godfoten, vet
du. Og den ble i stor grad til i Moss. Og jeg sier ikke det fordi at du er her
nå.

 

– Jeg var hovedtrener i Rosenborg allerede i 1971, og
assistent til George Curtis i 1970. Det blir gjerne at når en går i samme miljø
så er det en del ideer som du ikke ser fordi det er bare skog. Så kreativiteten
ble skapt i Moss, for da var jeg nødt. For jeg kjente jo ikke noe til dem, så
jeg måtte forsterke det å se hvilke muligheter som lå i hver spiller.

 

– Og så kom jo Per Morten (Haugen) i 1987, Rørosgutten som
jeg hadde med. Han var midtbane, og ble skada på slutten av sesongen. Men så
kom han Gunnar (Gislason) og spilte en veldig viktig rolle. Og må ikke glemme
av Johnny Melbye, jevnt god og viktig lagdel i MFK.

 

Hvordan var livet
som fotballtrener i MFK i 1986? Hvordan oppstod det?

 

– Møte med MFK var litt tilfeldig. For Karin, kona mi,
fikk en behandlingsmulighet via en vi kjente, og så sier vi ikke noe mer om
det. Og da passa det godt … eller passa godt, jeg måtte på en måte være med. Og
MFK var jo relativt sett en toppklubb, sånn midt på treet i tippeligaen. Og
møtet med Moss var veldig positivt. Veldig flotte folk. Du nevnte jo
Westheimen…

 

Morten Westheim,
som var aktiv inntil nylig.

 

– Var han fortsatt med, ja? Og det er et veldig viktig
poeng når vi snakker om da og nå, at Moss bestod av veldig få, men viktige og
dyktige personer. Vi kaller det jo i sosiologien for Tordenskjolds soldater, de
var med overalt. Og Morten var en av dem. Men vær forsiktig med å trekke fra
enkelte, husk på at det har gått 30 år. Han Arild (Olsen, formann fra
1986-sesongen) kom inn, selvfølgelig. Og så må vi ikke glemme Henæs-familien,
da. Kan jo nevne i fleng her. Dem som solgte biler, vet du … Det var samme
folka som satt i styret og som solgte billetter.

 

– Moss Fotballklubb var litt sånn, vær forsiktig, litt
sånn upper class. Det var liksom det borgerlige. For en hadde jo helt fra han
Grønner oppe på toppen av Jeløya, og han DataRek (Morten Østberg), og han
bokhandleren. Det var en del sånne personer, som ikke var med i styret, men når
det var behov for noe, så ordna dem det over en liten lunsj ute på Refsnes
Gods, og ett par pjoltere så ble det treningsleir i Spania.

 

– Husker han Grønner måtte vite få laget. Ringte ham
(Mikael H. Grønner, generaldirektør Kværner) dagen før, så han skulle være
første mann som fikk vite laguttaket.

 

Det var på den
tiden det var en del industri i Moss.

 

– Han var i Oslo. Sjef. Aksjeeier. Som sagt, det var
lenge siden. Men poenget mitt videre ut fra at vi var få, dyktige Tordenskjolds
soldater, så ble det veldig nærhet da mellom utførelsen på banen og de som
bestemte i kulissene. Eller formelt sett, over meg. Det ble skapt en
vinnerkultur. For det handler om å ofre så mye at du blir god nok. Det er ingen
mestre som er dårlige, vet du. Dem er god, det er derfor dem er det (mestre).

 

Her gjør Nils Arne nok et kvantesprang i tid…

 

– Jeg var inne i byen på torsdag (23/3). De har jo brukt
å komme hit, men jeg
må komme meg ut, for når du sitter sånn, så blir du litt stedbundet. Du blir
fort gammelkaill, og det har jeg ikke tenkt å bli. Jeg har tenker bli 100 år,
bruker jeg å si. Så bruker dem si «men hvordan er det med deg, Nils?» og jeg
bruker svare «Jeg spiller ikke til helga».


(Foto: S F Kvam)

 

Andre omgang kommer
lørdag.