Drømmenes teater

Året var 1982 og stedet var skolegymsalen i kjelleren på Øreåsen Skole.
En gjeng åtte-åringer som nettopp har møtt den organiserte fotballens vidunderlige verden raste rundt i glinsende gymsokker og forsøkte etter beste evne å tuppe den gule filt-ballen i kassa, slik vi hadde sett på TV tidligere det året. Vi hadde nemlig nettopp sett på fotball-VM, hvor Italia for øvrig slo Vest-Tyskland i finalen.


Etter treningen kom treneren vår, som helt åpenbart hadde velutviklede pedagogiske talenter, bort til kameraten min og meg. Med et pokerfjes av de sjeldne påsto han at vi minnet ham om Franz Beckenbauer og Paul Breitner. Vi ble stolte av Beckenbauer-sammenligningen, men var litt usikre på hvem denne Paul Breitner var, så her måtte det gjøres research. Etter litt detektivarbeid fant vi ut at dette var en forsvarsspiller fra Vest-Tyskland med en krøllmanke uten sidestykke – ikke helt ulik Morten Vinje på MFK konkluderte vi med og vips hadde vi en fått en ny favorittspiller. Hadde vi hatt muligheten den gangen hadde vi sikkert gått til anskaffelse av en drakt med Beckenbauer, Breitner eller Vinje på ryggen, men så kommersialisert hadde (heldigvis) ikke fotballen blitt enda.


Denne helgen starter Premier League på balløya og ute i gatene og på fotballtreningene vrimler det av småmossinger i Manchester United-, Liverpool- og Chelsea-drakter. På treningsfeltet knives det knallhardt om hvem som skal bli den nye Ronaldo, Gerrard eller Lampard og ingen tenker lenger på Beckenbauer, Breitner eller Morten Vinje. Vi kommer alltid til å ha verdensstjerner som forbilder, på åtti-tallet var det fuss i å være Maradona, Zico eller Platini. Men vi klarte alltid å snike inn noen lokale helter inn i miksen. På Øreåsen ble det støtt og stadig levert glitrende angrepsfotball av Maradona, Zico og Henæs.


På den tiden var Melløs Stadion et sted man som guttunge besøkte med andektighet og i vår by kunne vi hylle våre egne fotballhelter og annenhver uke fikk vi besøk av resten av landets fotballstjerner. Vi fikk til og med besøk av Lothar Matthäus fra Bayern Munchen og Hugo Sanchez fra Real Madrid! Jeg husker at jeg formelig bodde på Melløs Stadion så lenge Real Madrid var i byen i 1988. Sånne opplevelser er minner for livet.


I dag er det sjeldnere og sjeldnere at smårollingene ønsker å være noen på løkka, som de kan oppleve i egen by. Melløs Stadion fremstår heller ikke lenger som det hellige stedet vi oppfattet det som. Til det har vi ikke hengt med i utviklingen og medierevolusjonen har gjort sitt. Det er ikke tvil om at det var flere småmossinger som drømte om å få spille på Melløs Stadion før enn nå. Det er trist.


Drømmen nå er å gå rett inn på Manchester United. Men det som gleder meg i dag er at en spiller som Mahmoud El Haj vekker ungenes interesse. Av alle MFK-drakter som selges i dag er det flest ønsker om å ha hans nummer på ryggen. Men enten man har Zico, Henæs, Breitner, Vinje, Maradona eller El Haj som forbilde, så er det svært få som drømmer om å få spille på Melløs Stadion. Til det har vi sett altfor mange flotte arenaer rundt omkring, enten det er på TV eller i Eliteserien.


Nå er det sikkert ingen hemmelighet at jeg ønsker meg en ny arena i Moss. Årsakene til dette er mange, men for meg er spesielt to ting som er viktig; fortiden og fremtiden.
Vi må videreføre klubbens hundreårige stolte historie i en tid hvor ”alle” flagger ut av byen og vi må legge forholdene til rette for småmossingene som vokser opp i dag. Vi kan diskutere oss gule og svarte om man i øyeblikket har behov for en ny arena, men skal situasjonen i dag nekte dagens unge å få lov til å oppleve toppfotball i Moss og kanskje til og med spille toppfotball i byen vår om for eksempel ti år? Dette er et poeng jeg synes man bør ta til seg enten man liker fotball eller ikke.


Forhåpentligvis vil en trener i nær fremtid ta til seg et par åtte-åringer og fortelle dem at de minner ham om Ronaldo og Mahmoud El Haj. Men først burde vi få oppleve en skikkelig arena i byen som ungene og vi andre kan drømme oss bort på.


Den som vil virkeliggjøre sine drømmer, må først våkne opp!


Supporterhilsen fra Rune Viken