Det snakker i gamle menn

Av: Eystein Simonsen(eystein@mossfk.no)

Sivile helter
Sivilt arbeidende helter, og i beste fall ansatt hos en forståelsesfull arbeidsgiver som ga helten fri for å gå på trening. Vi gledet oss til kamp og talte ned dagene i forkant. Vi visste at Ole Jonny nesten alltid putta, og gjorde ikke han det, var Geir der. Og bak ruvet Einar og sørget for at det sjelden ble baklengs. I 500 kamper eller der omkring…

Ingen penger – ingen helter?
Så kom pengene. Mye penger. Og de lokale heltene ble borte og ble sjelden erstattet med nye lokale helter. Man kunne nå kjøpe over natta det man tidligere måtte utvikle over flere år. Hvor mange mossinger er det igjen på årets a-lag? Et par-tre på toogtjue mann? Hm. Og slik mumles det på tribunene. Overbetalte spillere eller i fall alle betalte, som må prestere kun 90 minutter i uka. Prestasjonsidrett. Men de presterer jo ikke? Bør ikke lønna kuttes slik at kællane presterer igjen? Eller bør den kanskje heves, slik at man får lyst til å løpe litt ekstra, ta en oppofrende takling eller tre, og ikke minst score mål? Markedsverdi. Hva om avisene, som gir spillerne terningkast, koblet dette opp mot avlønningen? Eller tok for seg spillerens lokale tilknytning eller mangel på denne, for så å vekte dette mot terningkastene? Jeg er spent på om resultatet av analysen ville vise forventet utslag.

Eggen og vitenskap

Fotball er ingen eksakt vitenskap, og ikke en gang postulatenes far, Nils Arne Eggen, kan påberope seg å sitte med alle svarene. Det gjør fotball deilig uforutsigbart, selv om den eggenske modell nesten skapte forutsigbarhet. For han må ha gjort noe med de trønderske hodene (egentlig mange ekte trøndere i Rosenborg Ballklubb, forresten?). Mens det snakker i oss gamle menn om trylleformelen som vi har klar på tribunene, løper en gjeng duknakkede kællær – ekte mossinger eller ikke – desillusjonerte foran oss. Det ropes etter ferdigheter, innsats og glød.

Tribunepsyken
Vi kan ikke lenger si med samme fasthet i røsten: Se til Rosenborg! Så da får vi se til oss selv. For vi har sett vårt eget lag, som famlende sparket ball mot Sogndal, spille ut Strømsgodset noen uker tidligere. Altså gjør man noe riktig på Melløs, men samtidig er det ikke langt mellom himmel og helvete for en mossesupporter. Det er snakket mye om spillernes psyke, også her på mossfk.no. Er det egentlig supporternes psyke som bør under «behandling»? For lever vi opp til «i tykt og tynt»? Nei. Vi bør medgi at vi er medgangssupportere. Skal forresten holde Kråkevingen utenfor. Og Hjælmen, som står og skriker frem den gulsorte horden. Det står respekt av deres innsats. Da står det betydelig verre til med noen av oss andre. Å snu egen psyke på tribunene selv uten prestasjoner på banen, blir høstens store utfordring for noen av oss. Kan hende en mentalitetsendring snappes opp på banen?